Jeg er ikke typen som oppsøker museer og de typiske turistattraksjonene. På denne turen har jeg vært inne på et eneste museum og det var «Museum of broken relationships» i Zagreb. Det var spesielt nok til å friste meg. Og så måtte jeg inn på Schønbrunn slott i Wien siden jeg har sett så ofte derfra på nyttårskonserten.
For meg er det viktgst å se landskapet, hverdagslivet, bylivet og folkene der jeg reiser. Rusle rundt i gatene, stoppe på en kafe eller noe og bare observere menneskene og omgivelsene. Interrail har gitt meg masse muligheter for det. Reisemåten og oppakningen inviterer til mer kontakt med folk enn hva andre reiseformer gir, ikke minst når en reiser alene.
Jeg har sovet på hosteller hele veien. Stedene har vært litt varierende når det gjelder tilbud og komfort, men stort sett har de absolutt dekket behovene. Jeg har lært at det er bedre med felles «dorm» enn med eget rom. Hostellene er en egen verden hvor reisende møtes og krysser hverandres ruter. Det er alltid noen å dele erfaringer med, noen har reist motsatt vei av deg og kan fortelle om praktiske ting som er kjekt å vite, mens du kan gi tilbake fra din rute. På denne måten lærer vi av hverandre og kommer oss lettere frem enn hva vi ellers ville gjort. De aller fleste som jobber på hostell er travellers selv og vet hva som skal til for at en sliten reisende skal ha det bra. Noen, som fantastiske Lina i Spilt, håndhilser og klemmer og gir deg følelsen av å være en gammel venn som endelig kommer innom. Når du står der med tung sekk og svetten silende og det første David på Olive Tree spør deg om er om du har lyst på et glass vann og Valentina skjenker i, iskaldt fra kjøleskapet, ja da vet du at det faktisk er venner det er. Reisevenner. Du finner dem overalt, det er bare å dra avgårde!
Jovisst har det vært øyeblikk der jeg har lurt på hvorfor jeg la ut på denne reisen. Jeg har savnet familien og alt som er kjent. Men ikke en eneste gang har det vært skummelt eller ubehagelig å reise alene. Hvert land og hver by har vært forskjellig. Hvert møte og hver opplevelse har blitt en bitteliten del av meg. Byer jeg før bare har hørt navnet på har nå fått egne bilder på innsiden av øyelokkene mine. Når jeg lukker øynene kan jeg både se byene og folkene, jeg kan høre lydene og kjenne luktene som hører til. Jeg har sett en liten flik til av denne fantastiske verden, fylt på med store og små opplevelser. Men jeg er ikke mett, snarere tvert i mot. Disse små reisebasillene som kryper inn i blodet på folk. De har vært i blodet mitt siden jeg som liten kikket ut over fjorden og fjellene hjemme og drømte meg avsted. Nå har basillene fått ny næring å leve på. Jeg håper jeg kan fortsette å gi de næring slik at de blir levende like lenge som meg.
Nå som jeg er hjemme kjenner jeg at reisestøvet fortsatt ligger i panna og øynene mine. Jeg har møtt så mange mennesker og samlet så mange inntrykk og øyeblikk. Jeg vil legge de alle forsiktig i skattekista med reiseminner. Kista jeg åpner og dveler ved når hverdagen blir for kvelende og A4-forma nesten for stram til å puste i!
Nyeste kommentarer