Etterpå

Jeg er ikke typen som oppsøker museer og de typiske turistattraksjonene. På denne turen har jeg vært inne på et eneste museum og det var «Museum of broken relationships» i Zagreb. Det var spesielt nok til å friste meg. Og så måtte jeg inn på Schønbrunn slott i Wien siden jeg har sett så ofte derfra på nyttårskonserten.

Fra utstillingen på Museum of broken relationships

For meg er det viktgst å se landskapet, hverdagslivet, bylivet og folkene der jeg reiser. Rusle rundt i gatene, stoppe på en kafe eller noe og bare observere menneskene og omgivelsene. Interrail har gitt meg masse muligheter for det. Reisemåten og oppakningen inviterer til mer kontakt med folk enn hva andre reiseformer gir, ikke minst når en reiser alene.

Jeg har sovet på hosteller hele veien. Stedene har vært litt varierende når det gjelder tilbud og komfort, men stort sett har de absolutt dekket behovene. Jeg har lært at det er bedre med felles «dorm» enn med eget rom. Hostellene er en egen verden hvor reisende møtes og krysser hverandres ruter. Det er alltid noen å dele erfaringer med,  noen har reist motsatt vei av deg og kan fortelle om praktiske ting som er kjekt å vite, mens du kan gi tilbake fra din rute. På denne måten lærer vi av hverandre og kommer oss lettere frem enn hva vi ellers ville gjort. De aller fleste som jobber på hostell er travellers selv og vet hva som skal til for at en sliten reisende skal ha det bra. Noen, som fantastiske Lina i Spilt, håndhilser og klemmer og gir deg følelsen av å være en gammel venn som endelig kommer innom. Når du står der med tung sekk og svetten silende og det første David på Olive Tree spør deg om er om du har lyst på et glass vann og Valentina skjenker i, iskaldt fra kjøleskapet, ja da vet du at det faktisk er venner det er. Reisevenner. Du finner dem overalt, det er bare å dra avgårde!

Jovisst har det vært øyeblikk der jeg har lurt på hvorfor jeg la ut på denne reisen. Jeg har savnet familien og alt som er kjent. Men ikke en eneste gang har det vært skummelt eller ubehagelig å reise alene. Hvert land og hver by har vært forskjellig. Hvert møte og hver opplevelse har blitt en bitteliten del av meg. Byer jeg før bare har hørt navnet på har nå fått egne bilder på innsiden av øyelokkene mine. Når jeg lukker øynene kan jeg både se byene og folkene, jeg kan høre lydene og kjenne luktene som  hører til. Jeg har sett en liten flik til av denne fantastiske verden, fylt på med store og små opplevelser. Men jeg er ikke mett, snarere tvert i mot. Disse små reisebasillene som kryper inn i blodet på folk. De har vært i blodet mitt siden jeg som liten kikket ut over fjorden og fjellene hjemme og drømte meg avsted. Nå har basillene fått ny næring å leve på. Jeg håper jeg kan fortsette å gi de næring slik at de blir levende like lenge som meg.

Nå som jeg er hjemme kjenner jeg at reisestøvet fortsatt ligger i panna og øynene mine. Jeg har møtt så mange mennesker og samlet så mange inntrykk og øyeblikk. Jeg vil legge de alle forsiktig i skattekista med reiseminner.  Kista jeg åpner og dveler ved når hverdagen blir for kvelende og A4-forma nesten for stram til å puste i!

Takk for følget for denne gang og for mange hyggelige kommentarer underveis!

Reklame

Italia og så videre

Innseilinga til Bari, sør i distriktet Puglia, Italia

Fra innseilingen virket Bari for å være en helt vanlig havneby, og de pleier ikke være all verden å skryte av. Men det var ikke det riktige inntrykket av Bari. Når en først er kommet innenfor bykjernen er denne byen akkurat slik Italia skal være.  Gatene er et mylder av brosteinslagte trange smug hvor klessnorene tetter utsikten mot himmelen, og de gamle damene sitter utenfor husene på kjøkkenstolene sine og stirrer mistroisk på deg når du går forbi. Det hele er innhyllet i det gule lyset fra gatelyktene.

Jadroljina har ruter på kryss og tvers over Adriaterhavet, denne gikk fra Dubrovnik til Bari

Jeg reiste oppover kysten fra Bari til Rimini, hvor hele kystlinja er en eneste lang strand. Den må være minst 70 mil lang. Kunne arrangert beach-maraton her, eller ultraløp som jeg har lest og lært om i boka «Born to run» . Togturen min fra Bari ble foresten ikke helt som jeg hadde tenkt. Det er flere togselskaper i Italia og interrailbilletten gjelder bare for Trenitalia. Jeg er ikke så nøye på det jeg, tok det første toget som gikk i riktig retning når jeg kom til stasjonen med det resultat at konduktøren ba meg vennligst stige av på neste stasjon og vente på det riktige toget. Dermed ble det en liten stopp i Barletta også. Ventetiden ble lang nok til at jeg rakk å bli invitert med på stranda i nabobyen av en utadvendt italiener, men etter ikke altfor lang betenkningstid fant jeg det best å holde meg til planen om å nå Rimini i løpet av dagen.

Rimini var helt annerledes enn Bari. Stranda var helt enorm og selv om jeg badet i samme hav her som i Kroatia virket det helt annerledes. Langgrunt og småkornet sand gir havet en annen farge, og solstoler og pariserhjul gir assosiasjoner til strender i gamle amerikanske filmer.

Det fine med interrail som reiseform -friheten til stadig å dra videre -kan også bli det som gjør det vanskelig å slå seg til ro. Iallefall for rastløse sjeler som meg. Ikke før har jeg installert meg og vandret rundt noen timer før jeg begynner å tenke på neste stopp. I Rimini studerte jeg kartet nøye og begynte for alvor å innse at det kom til å ta en god del tid å komme seg helt til Trondheim med tog. Kanskje på tide å begynne å tenke i den retning? Den siste uka har det vært et sted mellom 30 og 40 varmegrader hver dag. Det er varmt å vandre rundt med tung ryggsekk i slike temperaturer for en nordboer. Nesten for varmt til å være på stranda også, og dermed med planen for neste morgen lagt: Rimini-Bologna -Munchen.

Toget mellom Bologna og Munchen er et tysk-italiensk samarbeid. Men at det ikke faller så lett for tyskere og italienere å samarbeide kan en vel forestille seg. Italienerne med sin store fakter, klagende tonefall og sans for dramatikk og tyskernes stramme » ordnung muss sein»  går ikke så godt sammen. Tiden før avgang i Bologna var mildt sagt kaotisk med tyskere på randen av sammenbrudd fordi italienerne satt på plassene deres, og italienere som syntes alle burde forstå at det bare måtte være sånn. Selv holdt jeg på å omkomme av innestengt latter over all denne dramatikken. Høydepunktet ble da italieneren jeg delte kupe med ( ja, de har fortsatt de togene med kupeer med seks seter i) byttet om på lappene som viste setereservasjonene i vår vogn. Meg og østerrikeren i vogna var mildt sjokkert og moret oss kongelig over den påfølgende krangelen.

Reiseeffekter

I Munchen møtte jeg en av mine gode e-street venner og kvelden foregikk på en ekte Bierstuebe med live musikk og godt øl.

I København henger kråkene i luften og skriker

Siden Munchen har jeg reist i en strekk. Først Hamburg, så København og i natt videre til Oslo med buss. Nå sitter jeg på Oslo S og gleder meg til å komme hjem til kvelds. Men jeg er ikke verre reiselei enn at jeg i København kjente tankene på en ny tur leke i bakhodet. Men først skal jeg hjem og klemme litjongen og gå tur med Teo og vaske alle klærne i sekken og dusje og sove i senga mi og drikke melk og se storfamilien og…..

Ferdig med Kroatia for denne gang

Siste kveld i Kroatia

I går kveld ble jeg plutselig lei av å være i Kroatia. ikke at det er noe galt med Kroatia, men jeg bare fant ut at det var på tide å komme seg til Italia. Dermed var dagens plan ferga fra Dubrovnik til Bari, i Puglia, Italia. Fergeturen tar 7,5 timer og med billett på dekk og en pose med mat og frukt fra Konzum i hånda følte jeg meg nesten som en  båtflyktning der jeg ble geleidet utenom salongene og lugarene. Det var en god dag som båtflyktning. Sol og blankt hav hele veien. Jeg hadde ikke lyktes i å finne meg egnet overnatting før jeg dro fra Dubrovnik så jeg tenkte at jeg i verste fall fikk sette meg på et nattog til et eller annet sted. En time før ankomst sjekket jeg Hostelworld igjen og jammen var det ikke dukket opp et passende sted for meg, ikke langt fra fergekaia. Hostellet Olive Trees i Bari anbefales på det sterkeste. Det er så fint her, nå sitter jeg på takterassen med en kald pils og et fungerende internett. Stedet er nytt av året, rent og fint. Det drives av et ungt par som til og med serverer oss frokost.

Det er noen år siden sist jeg var i Italia, og jeg må bare si jeg elsker å være tilbake. Allerede mens båten la til kai fikk jeg første bekreftelsen på at ting er som de skal være her. De to havnearbeiderne som skulle fortøye båten var ikke helt enig om fremgangsmåten og diskusjonen inneholdt alle de faktene som bare italienere kan. I morgen begynner jeg å bevege med nordover så får jeg se hvor langt jeg kommer.

Men noen ord til om Kroatia; etter Hvar hoppet jeg på en buss fra Split til Kroatia. Det er ikke en reiserute for de som blir bilsyke akkurat, men naturen er helt fantastisk. Kysten veksler mellom klipper og små badeviker og utenfor er havet så helt utrolig asurblått. Beste ferietips må være å kjøpe en flybillett til Split eller Dubrovnik, leie en bil og sette avgårde på egenhånd. Du vil garantert finne din egen badevik langs veien. En helt annen ting, iskremen i Kroatia er minst like bra som i Italia, særlig yoghurtisen med kirsebær! Men, smilene sitter litt løsere hos italienerne da, selv om de kan lokkes frem i Kroatia også. Bare ikke hos damene på Tommys supermarked i Stari Grad. Den som klarer å få damene der til å smile må fortelle meg hvordan!

Love on the boat 🙂

Stari grad

Lazy days in Stari Grad

Ikke vet jeg, men det Kan godt være at Stari Grad betyr gammel by. For gammel er den i hvertfall, denne lille byen på øya Hvar. Byen Hvar er nok mer besøkt enn dette lille stedet. Når jeg kom hit i går syntes jeg det var litt snodig her, de få hotellene var umoderne og minner litt om kommunismens tid. Hostellet var ikke all verden å skryte av og selv om det er veldig stille her snur vinduet mitt mot en bakgård hvor ungene har disco og moteshow både sent og tidlig. Men Stari Grad er mer enn det. Byen er skikkelig gammel, med mange spor fra grekerne og Pharos tid. Marmorbelagte gater føles som en labyrint å forsvinne inn i og restaurant Eremitaz gir sjøutsikt og ro blandet med toner fra Mark Knopfler. Dette er ikke stedet for den som vil ha milelange strender, men her kan alle finne en klippe for seg selv og havet er asurblått og varmt og uendelig. Her er det ingen McDonalds eller neonskilt, det er nesten ikke biler heller. Det er lett å være lat i slike omgivelser…. men i morgen venter Dubrovnik.

Stari Grad, en liten by på Hvar

På tide med et lite livstegn igjen

Det tok sin tid å komme seg fra den slovenske kysten til den kroatiske når transportmiddelet skulle være tog. 22 timer fra Koper til Split for å være eksakt. Først måte jeg tilbake til Ljubljana, rakk akkurat litt lunsj der før det ble nytt tog til Zagreb. Stoppen der varte i 4-5 timer og det var veldig bra for Zagreb var aldeles nydelig! Nattoget fra Zagreb til Split hadde ingen ledige køyer så det ble en natt sittende. Vel fremme i Split var jeg sliten og lei. Men så fant jeg lille Hostel Emanuel, hvor Lina (!) i resepsjonen håndhilste på meg når jeg kom og jeg delte rom med to irske jenter som gjerne ville slå følge med meg til stranda for å vise vei.

Idyll i Split

N å har jeg vært på Emanuel i to dager. Jeg har brukt dagene på stranda og til å vandre rundt i det virvaret av smug i gamlebyen.  Dessuten har jeg vært hos frisøren og fått klipp, farging og styling for 240 kroatiske kroner, som er ca 250 norske. Byen kan minne litt om fransk  falmet eleganse ispedd rester av romerske bygg. I dag går turen ut til øya Hvar og byen Stari Grad. Der er det visst mer strender å skryte av enn her inne i byen.

Dette minner meg litt om Nice på den franske rivieraen

Ikke helt alene likevel

Havnen i Koper, en liten flik av Slovenias ca 5 mil lange kystlinje

En blir ganske bevisst på sine egne følelser når en reiser alene, det er liksom opp til en selv å sørge for å holde de på riktig spor. Noen ganger krever det bevisst handling og tiltak. Etter grottevandringen i Postojna i dag satt jeg helt alene på perrongen og ventet på neste tog til Koper. Ikke ett eneste menneske var å se, jeg følte meg litt ensom. Leste ferdig ei bok jeg har holdt på med og tenkte litt på om denne singelrailen egentlig var så veldig god ide. Så kom det et par mennesker vandrende. Den ene hadde interrail-billetten i brystlomma. Den var merket » Ola». Jeg hadde bruk for litt selskap så jeg spurte om de var norsk. Og joda, Ola var fra Oslo og Ingvild nordifra et sted. Vi skulle med samme tog og delte vogn og opplevelser så lenge turen varte. Det gjorde godt å snakke norsk faktisk!

Koper, som er Slovenias eneste havneby, har kommet på reiselista mi bare fordi jeg trengte en mellomstasjon. Men den er bedre enn ventet, koselig havn og mange trange små gater og smug. Nærheten til Italia merkes tydelig. Jeg har trasket mye rundt med ryggsekken i dag, og dusjen når jeg kom frem var av de aller beste. Jeg gikk fra å være en svettedam til menneske igjen. Dessuten er romkameratene av de aller beste,  jenter fra Irland, Colombia og Norge (!)

Grottene i Postojna, ja de fortjener et eget avsnitt. Hele 27 km inn i fjellet, først med berg-og-dalbane-tog, så en kilometer spasertur, og til sist en ny runde med toget. Jeg er veldig glad jeg stod i mot lysten til å snu som min turistfelle-aversjon gav meg ved inngangen og kom meg inn i hulen. Helt fantastisk!

Alt i alt en fin dag i dag 🙂

Om folk og overnatting og slikt…..

Nå har jeg spist pizza sammen med ei svensk jente ( ja, jente på min alder da) Vi hadde ganske mye felles og fikk oss en hyggelig prat, selv om skånsk og nordmørsk ikke går så veldig godt sammen i utgangspunktet. Men vi kan jo bøte på med engelsk. Vi skandinaver ( nordmenn spesielt?) er ganske gode i engelsk sammenlignet med de aller fleste andre. Ja, unntatt de som har det som morsmål da. De møter jeg egentlig ganske mange av, særlig amerikanere. Om det er fordi de høres ekstra godt eller at de er mer utadvendt enn de fleste vites ikke sikkert. Men hyggelig er de iallefall, stort sett.

Det er snedig hvor godt vi er tilpasset våre vanlige omgivelser. I Wien syntes jeg det var litt varmt for sightseeing egentlig, men en av mine romkamerater var fra Georgia, USA, og hun kunne meddele at luften i Wien var frisk som en tidlig vårdag i forhold til hennes hjemsted. Her i Ljubljana har det vært tett opp under 30 grader om kvelden. Jeg tror jeg begynner å venne meg til det for i dag har jeg trasket rundt i sola i timesvis uten at det har plaget meg noe særlig. Men svetta har jeg gjort, så det er mulig det har plaget omgivelsene. For selv om inderen hoppet av glede når jeg kom på toget mandag, så er det ikke alle som har det slik. I går hadde jeg en riktig lang reisedag. Først fra Wien til Graz. Det toget var bittelitt forsinket, akkurat nok til at jeg ikke rakk toget videre til Spielfeld Strass og da røyk visstnok hele reiseruta til Ljubljana og neste valg skulle være med buss til Villach. Men optimist som jeg er valgte jeg å ta neste tog til Spielfeld. Det skulle ankomme der kl 1400, akkurat samtidig som toget jeg egentlig skulle rekke til Zidani Most skulle gå. Denne gangen hadde jeg flaks. Toget til Zidani sto fortsatt på perrongen når vi ankom fra Graz. I 30 grader og med sekken på ryggen sprang jeg hele perrongen lang, hoppet ombord og slang meg pesende ned på første og beste sete. Da reiste den eldre herremannen som satt på setet foran meg seg. Han snudde seg og kikket indignert på meg før han skred fremover i vognen og fant seg et nytt sete så langt unna meg som mulig. Om det var pesinga, at jeg var turist, eller noe annet ved fremtoninga mi som gjorde utslaget vites ikke…. Men jeg kunne ikke la være å le 🙂

Her i Ljubljana har jeg hatt singelrom med do og dusj på deling med to andre rom. Det er første gang jeg har sovet alene på nesten ei uke, og til min overraskelse sov jeg slett ikke bedre for det. Det er nesten slik at sovepusten til andre har begynt å virke beroligende på meg. Men det er godt å slippe å være stille da. Ikke det at jeg bråker så veldig, men likevel. Rommet er ikke så veldig koeslig, men senga er bra og det er rent. Dessuten er det frokost inkudert i prisen og den er god. Brød og pålegg, musli og frukt, juice og kaffe. Alt så mye en klarer å spise. Prisen?  Ja den er 26 euro.

Jeg har betalt fra 18 -26 euro for nettene avhengig av hvor mange det har vært på rommet og sånt. Hostel er egentlig mye bedre enn hotell når en reiser på denne måten. For det første er det mer sosialt, og de som jobber på hostellen er vanligvis veldig hyggelige og pratsomme. Det virker nesten som de alle har vært i samme situasjon selv. Dessuten har hostellene de tingene man trenger underveis. De viktigste er rene dusjer ( og rom), gratis internett, vaskemaskin, kjøkken og / eller billig frokost. Og så slipper en å bli sett rart på fordi en reiser alene for på hostellene er det mange som gjør det. Overraskende mange tenker jeg, og gjerne er de veldig unge også. Jeg skjønner ikke at de tør, det tok jo mange år før jeg ble så modig 🙂

Men nå er det natta, i morgen skal jeg til Postojna og se på de verdenskjente grottene der (som jeg ikke kan huske å ha hørt om før, men jeg er veeeldig dårlig i geografi)  Etter det vet jeg ikke helt hva som skjer, har ikke booket noen overnatting til i morgen enda, så jeg får bare toge avgårde og se om jeg finner noe rom underveis.

En liten oppdatering

Jeg har alltid trodd at jeg skulle komme til Wien om vinteren. Mange år med nyttårskonsert og hoppuke har gitt meg bildet av Østerrike som vinterland. Men i to dager har sola stekt, mens jeg har vandret rundt blant kjente bygg, som jeg riktignok aldri har sett før, annet enn på skjermen. Schønbrunn slott, hvor balletten danses under nyttårskonserten gav meg et nytt forhold til ordet slott. Helt enormt! Så var det Den Spanske rideskolen, konserthuset, Rådhuset, Museer og ikke minst orgelkonsert i St. Peters katedralen. En storslått by!! Kan gjerne besøkes igjen, helst med litt lavere temperatur. Jeg er jo ikke vant til sånt!

Tyskland blir nok aldri min favoritt. Ingen av de tre byene jeg besøkte hadde en atmosfære som fristet meg til å stoppe noe særlig der. Jeg kunne nok lett svidd av noen kroner på shopping i Munchen, men når jeg skal bære all bagasjen på ryggen er det heldigvis en effektiv begrensning i det.

Nå er jeg i Ljubljana, Slovenias hovedstad. En by mer i norsk størrelse, som Bergen omtrent. Jeg elsker store byer, men i denne sommervarmen er det godt å ta en pause fra de største gatene.

Så langt har turen gått uten de store tabbene, litt uvanlig for meg, men det kommer nok….. 🙂

Første etappe

Etter en helt strålende helg i Belgia sammen med gode venninner og E-streetere overalt er det på tide å komme seg avgårde på egenhånd.

Det finnes noen apper som er uvurderlige hjelpemidler på en slik tur. Den ene heter interrail. Søkefunksjonen er god og gir tilgang til togruter hvor som helst. Den andre er Hostelworld. På den kan hosteller søkes opp og bookes rundt omkring, det ligger god informasjon om beliggenhet og fasiliteter, og ikke minst har den omtaler fra andre besøkende. Veldig nyttig! Etter å ha konferert disse to i går morges, når vi hadde våknet til live etter en sen kveld i Brussel, ble Nurnberg valgt som dagens destinasjon. Passe langt å reise og bra hostel tilgjengelig. Jeg hadde ikke før kommet meg på toget før jeg ble » overfalt» av en ivrig indisk proffessor. Han nesten hoppet av glede når han fant ut at jeg reiste alene, og begynte straks å gjøre sine antakelser. Halvhøyt mumlende….. Travelling alone….without partner……. work in service…….. Han fant seg straks til rette i setet ved siden av meg og etter et kvarters tid skulle han både lære meg språket og skaffe meg jobb i India. Heldigvis kom det på en jente som hadde reservasjon på min plass på neste stasjon så jeg måtte flytte meg.

Nurnberg er en blanding av historie, slott og kirker og black metal. Den store bymuren er kanskje grunnen til at det er lite biltrafikk inne i bykjernen. Hostellet Five Reasons ligger ca ti minutters gange fra togstasjonen. Nytt , rent og fint og i en stille gate rett innenfor bymuren. Jeg hadde booket på en seksmanns mixed dorm. Det viste seg å bli meg og fem japanske unggutter. Sikkert verre for dem en for meg! Jeg har sovet godt og er snart på vei til Munchen 🙂

Pakket og klar

Med blandete følelser forlot jeg Lademoen Kirkealle i dag. Før jeg dro har jeg vasket hele leiligheten, børstet hunden og fylt opp  hundematdunken, vasket vinduer, fylt fryser og kjøleskap og matkontoen. I dag var jeg oppe tidlig og gikk tur med Teo før jeg lagde pannekakefrokost til oss alle tre. Jeg har vært alenemor i nesten 19 år, og selv om jeg har dratt avgårde på egenhånd mange ganger før er det første gangen med tre-fire ukers egotripp på nesten 20 år. Ikke så rart at det kjennes merkelig da…… Jeg er et lite stykke utenfor komfortsonen og tror jeg har veldig godt av det. Nå sitter jeg på Værnes og grugleder meg 🙂