karibiske pannekaker – i Bergen

Du behøver ikke dra så langt for å få et streif av reisefølelse. Bergen er et godt eksempel på det. Nå er det mange ting jeg liker med Bergen, blant annet de høylytte og av personlighet litt sydlandske innbyggerne der. Om sommeren er Bergen en travel turistby, og fisketorget som syder av alle språk og nasjonaliteter, er til tider ganske hektisk. Men går du bare 100 meter unna, krysser Vågsallmenningen og opp gata mot Korskirkeallmenningen endrer atmosfæren seg ganske mye. Rett nedenfor Korskirken ligger Bergen youthhostel med Pygmalion økologiske kafe i førsteetasjen.  Her serveres de nydeligste pannekaker fylt med alt slags godt. Særlig anbefaler jeg de karibiske, fylt med kylling og spicy tilbehør. Får du lyst på dessert er det noen riktig så eksotiske spesialiteter hos naboen som også kan bestilles fra samme bord. Mens du sitter ved bordet og lar livet passer forbi kan du gjøre som meg og underholde deg selv med å gjette najonaliteten til alle de som går inn og ut av dørene til youth hostellet.

Pygmalion økologiske kafe og galleri

Bare å bli sittende

Reklame

Mat på Melinda Beach

For meg er mat og måltider definitivt er stor del av reiseopplevelsen. Mange gode reiseminner knytter seg til nye smaker og enkle, men likevel storslagne måltider. Et av måltiden som forever vil være i minneboka var lunsjen hos Renate og Jonnis på Melinda Beach, Lesvos, for noen år siden. Jeg var på tur sammen med min gode venninne ( og min datters tante) hennes datter og min. Vi hadde lånt oss sykler, og som vanlig var jeg ukuelig optimist og lykkelig uvitende reiseleder. Målet for dagens utflukt var Melinda Beach. Noen hadde anbefalt meg stedet, og lite opptatt av detaljer som jeg er hadde jeg ikke gjort så veldig grundig research på forhånd. Jeg antok at avstanden var kort, terrenget enkelt og at vi selvsagt fant alt vi hadde behov for når vi kom frem. Riktignok var det ikke så veldig langt, men med nesten 40 grader i lufta kan selv korte avstander bli ganske lange, særlig når motbakkene står i kø. Men vi kom da frem, og stedet var av de mest idylliske du kan tenke deg. Noen få fargerike hus, hager fulle av blomster og trær, fuglekvitter og gresshopper, kritthvit strand og ingen turister. Men heller ingen restauranter. Noen av mine reisevenner sier at det er veldig bra å reise sammen med meg fordi jeg nesten alltid er sulten og følgelig sørger for hyppige måltider, og da har jo de en ting mindre å bekymre seg for.  Men på den øde Melinda Beach var utsiktene til et snarlig måltid heller skrale. Ett eneste menneske var å se på stranden, en dame i sarong og stråhatt. Nevnte dame så ikke særlig gresk ut…turist? Sannsynligvis. Og selv om hun ikke akkurat så ut som en mainstream turist var hun trolig normal nok til å måtte spise en gang i blant. Verdt å sjekke ut iallefall! Damen, som var på meditasjonsreise fra Nederland, hadde leid seg rom i et av husene på stranda og der fikk hun servert sine måltider. Joda, hun trodde sikkert de kunne ordne mat til oss også. Dermed befant vi oss plutselig på patioen til Jonnis og Renate. Aldri har jeg sett så blå øyne noen gang som disse to parene plassert i de vennlige ansiktene til mor og sønn. De hadde tatt farge fra det turkise havet som var deres nærmeste nabo. Vi avtalte å komme tilbake for lunsj etter etpar – tre timer, og lykkelige med løsningen forsvant vi ut i sanden og havet. Tre timer senere var vi tilbake på terassen, plassert i skyggen under vinranketaket og med ansiktene vendt mot havet. På bordet foran oss sto nybakt brød, stekte egg, fylte paprike og vinblader, salat og  sprøstekte calamaris fisket av Jonnis og dermed av aller ferskeste sort. Så enkelt, så nydelig og servert med en gjestfrihet, vennlighet og ro som mettet både kropp og sjel. Vi hadde all verdens tid til å nyte! Etterpå sovnet vi på stranda…….

 

På patioen til Renate og Jonnis