Etterpå

Jeg er ikke typen som oppsøker museer og de typiske turistattraksjonene. På denne turen har jeg vært inne på et eneste museum og det var «Museum of broken relationships» i Zagreb. Det var spesielt nok til å friste meg. Og så måtte jeg inn på Schønbrunn slott i Wien siden jeg har sett så ofte derfra på nyttårskonserten.

Fra utstillingen på Museum of broken relationships

For meg er det viktgst å se landskapet, hverdagslivet, bylivet og folkene der jeg reiser. Rusle rundt i gatene, stoppe på en kafe eller noe og bare observere menneskene og omgivelsene. Interrail har gitt meg masse muligheter for det. Reisemåten og oppakningen inviterer til mer kontakt med folk enn hva andre reiseformer gir, ikke minst når en reiser alene.

Jeg har sovet på hosteller hele veien. Stedene har vært litt varierende når det gjelder tilbud og komfort, men stort sett har de absolutt dekket behovene. Jeg har lært at det er bedre med felles «dorm» enn med eget rom. Hostellene er en egen verden hvor reisende møtes og krysser hverandres ruter. Det er alltid noen å dele erfaringer med,  noen har reist motsatt vei av deg og kan fortelle om praktiske ting som er kjekt å vite, mens du kan gi tilbake fra din rute. På denne måten lærer vi av hverandre og kommer oss lettere frem enn hva vi ellers ville gjort. De aller fleste som jobber på hostell er travellers selv og vet hva som skal til for at en sliten reisende skal ha det bra. Noen, som fantastiske Lina i Spilt, håndhilser og klemmer og gir deg følelsen av å være en gammel venn som endelig kommer innom. Når du står der med tung sekk og svetten silende og det første David på Olive Tree spør deg om er om du har lyst på et glass vann og Valentina skjenker i, iskaldt fra kjøleskapet, ja da vet du at det faktisk er venner det er. Reisevenner. Du finner dem overalt, det er bare å dra avgårde!

Jovisst har det vært øyeblikk der jeg har lurt på hvorfor jeg la ut på denne reisen. Jeg har savnet familien og alt som er kjent. Men ikke en eneste gang har det vært skummelt eller ubehagelig å reise alene. Hvert land og hver by har vært forskjellig. Hvert møte og hver opplevelse har blitt en bitteliten del av meg. Byer jeg før bare har hørt navnet på har nå fått egne bilder på innsiden av øyelokkene mine. Når jeg lukker øynene kan jeg både se byene og folkene, jeg kan høre lydene og kjenne luktene som  hører til. Jeg har sett en liten flik til av denne fantastiske verden, fylt på med store og små opplevelser. Men jeg er ikke mett, snarere tvert i mot. Disse små reisebasillene som kryper inn i blodet på folk. De har vært i blodet mitt siden jeg som liten kikket ut over fjorden og fjellene hjemme og drømte meg avsted. Nå har basillene fått ny næring å leve på. Jeg håper jeg kan fortsette å gi de næring slik at de blir levende like lenge som meg.

Nå som jeg er hjemme kjenner jeg at reisestøvet fortsatt ligger i panna og øynene mine. Jeg har møtt så mange mennesker og samlet så mange inntrykk og øyeblikk. Jeg vil legge de alle forsiktig i skattekista med reiseminner.  Kista jeg åpner og dveler ved når hverdagen blir for kvelende og A4-forma nesten for stram til å puste i!

Takk for følget for denne gang og for mange hyggelige kommentarer underveis!

Reklame

På tide med et lite livstegn igjen

Det tok sin tid å komme seg fra den slovenske kysten til den kroatiske når transportmiddelet skulle være tog. 22 timer fra Koper til Split for å være eksakt. Først måte jeg tilbake til Ljubljana, rakk akkurat litt lunsj der før det ble nytt tog til Zagreb. Stoppen der varte i 4-5 timer og det var veldig bra for Zagreb var aldeles nydelig! Nattoget fra Zagreb til Split hadde ingen ledige køyer så det ble en natt sittende. Vel fremme i Split var jeg sliten og lei. Men så fant jeg lille Hostel Emanuel, hvor Lina (!) i resepsjonen håndhilste på meg når jeg kom og jeg delte rom med to irske jenter som gjerne ville slå følge med meg til stranda for å vise vei.

Idyll i Split

N å har jeg vært på Emanuel i to dager. Jeg har brukt dagene på stranda og til å vandre rundt i det virvaret av smug i gamlebyen.  Dessuten har jeg vært hos frisøren og fått klipp, farging og styling for 240 kroatiske kroner, som er ca 250 norske. Byen kan minne litt om fransk  falmet eleganse ispedd rester av romerske bygg. I dag går turen ut til øya Hvar og byen Stari Grad. Der er det visst mer strender å skryte av enn her inne i byen.

Dette minner meg litt om Nice på den franske rivieraen

Ikke helt alene likevel

Havnen i Koper, en liten flik av Slovenias ca 5 mil lange kystlinje

En blir ganske bevisst på sine egne følelser når en reiser alene, det er liksom opp til en selv å sørge for å holde de på riktig spor. Noen ganger krever det bevisst handling og tiltak. Etter grottevandringen i Postojna i dag satt jeg helt alene på perrongen og ventet på neste tog til Koper. Ikke ett eneste menneske var å se, jeg følte meg litt ensom. Leste ferdig ei bok jeg har holdt på med og tenkte litt på om denne singelrailen egentlig var så veldig god ide. Så kom det et par mennesker vandrende. Den ene hadde interrail-billetten i brystlomma. Den var merket » Ola». Jeg hadde bruk for litt selskap så jeg spurte om de var norsk. Og joda, Ola var fra Oslo og Ingvild nordifra et sted. Vi skulle med samme tog og delte vogn og opplevelser så lenge turen varte. Det gjorde godt å snakke norsk faktisk!

Koper, som er Slovenias eneste havneby, har kommet på reiselista mi bare fordi jeg trengte en mellomstasjon. Men den er bedre enn ventet, koselig havn og mange trange små gater og smug. Nærheten til Italia merkes tydelig. Jeg har trasket mye rundt med ryggsekken i dag, og dusjen når jeg kom frem var av de aller beste. Jeg gikk fra å være en svettedam til menneske igjen. Dessuten er romkameratene av de aller beste,  jenter fra Irland, Colombia og Norge (!)

Grottene i Postojna, ja de fortjener et eget avsnitt. Hele 27 km inn i fjellet, først med berg-og-dalbane-tog, så en kilometer spasertur, og til sist en ny runde med toget. Jeg er veldig glad jeg stod i mot lysten til å snu som min turistfelle-aversjon gav meg ved inngangen og kom meg inn i hulen. Helt fantastisk!

Alt i alt en fin dag i dag 🙂

Om folk og overnatting og slikt…..

Nå har jeg spist pizza sammen med ei svensk jente ( ja, jente på min alder da) Vi hadde ganske mye felles og fikk oss en hyggelig prat, selv om skånsk og nordmørsk ikke går så veldig godt sammen i utgangspunktet. Men vi kan jo bøte på med engelsk. Vi skandinaver ( nordmenn spesielt?) er ganske gode i engelsk sammenlignet med de aller fleste andre. Ja, unntatt de som har det som morsmål da. De møter jeg egentlig ganske mange av, særlig amerikanere. Om det er fordi de høres ekstra godt eller at de er mer utadvendt enn de fleste vites ikke sikkert. Men hyggelig er de iallefall, stort sett.

Det er snedig hvor godt vi er tilpasset våre vanlige omgivelser. I Wien syntes jeg det var litt varmt for sightseeing egentlig, men en av mine romkamerater var fra Georgia, USA, og hun kunne meddele at luften i Wien var frisk som en tidlig vårdag i forhold til hennes hjemsted. Her i Ljubljana har det vært tett opp under 30 grader om kvelden. Jeg tror jeg begynner å venne meg til det for i dag har jeg trasket rundt i sola i timesvis uten at det har plaget meg noe særlig. Men svetta har jeg gjort, så det er mulig det har plaget omgivelsene. For selv om inderen hoppet av glede når jeg kom på toget mandag, så er det ikke alle som har det slik. I går hadde jeg en riktig lang reisedag. Først fra Wien til Graz. Det toget var bittelitt forsinket, akkurat nok til at jeg ikke rakk toget videre til Spielfeld Strass og da røyk visstnok hele reiseruta til Ljubljana og neste valg skulle være med buss til Villach. Men optimist som jeg er valgte jeg å ta neste tog til Spielfeld. Det skulle ankomme der kl 1400, akkurat samtidig som toget jeg egentlig skulle rekke til Zidani Most skulle gå. Denne gangen hadde jeg flaks. Toget til Zidani sto fortsatt på perrongen når vi ankom fra Graz. I 30 grader og med sekken på ryggen sprang jeg hele perrongen lang, hoppet ombord og slang meg pesende ned på første og beste sete. Da reiste den eldre herremannen som satt på setet foran meg seg. Han snudde seg og kikket indignert på meg før han skred fremover i vognen og fant seg et nytt sete så langt unna meg som mulig. Om det var pesinga, at jeg var turist, eller noe annet ved fremtoninga mi som gjorde utslaget vites ikke…. Men jeg kunne ikke la være å le 🙂

Her i Ljubljana har jeg hatt singelrom med do og dusj på deling med to andre rom. Det er første gang jeg har sovet alene på nesten ei uke, og til min overraskelse sov jeg slett ikke bedre for det. Det er nesten slik at sovepusten til andre har begynt å virke beroligende på meg. Men det er godt å slippe å være stille da. Ikke det at jeg bråker så veldig, men likevel. Rommet er ikke så veldig koeslig, men senga er bra og det er rent. Dessuten er det frokost inkudert i prisen og den er god. Brød og pålegg, musli og frukt, juice og kaffe. Alt så mye en klarer å spise. Prisen?  Ja den er 26 euro.

Jeg har betalt fra 18 -26 euro for nettene avhengig av hvor mange det har vært på rommet og sånt. Hostel er egentlig mye bedre enn hotell når en reiser på denne måten. For det første er det mer sosialt, og de som jobber på hostellen er vanligvis veldig hyggelige og pratsomme. Det virker nesten som de alle har vært i samme situasjon selv. Dessuten har hostellene de tingene man trenger underveis. De viktigste er rene dusjer ( og rom), gratis internett, vaskemaskin, kjøkken og / eller billig frokost. Og så slipper en å bli sett rart på fordi en reiser alene for på hostellene er det mange som gjør det. Overraskende mange tenker jeg, og gjerne er de veldig unge også. Jeg skjønner ikke at de tør, det tok jo mange år før jeg ble så modig 🙂

Men nå er det natta, i morgen skal jeg til Postojna og se på de verdenskjente grottene der (som jeg ikke kan huske å ha hørt om før, men jeg er veeeldig dårlig i geografi)  Etter det vet jeg ikke helt hva som skjer, har ikke booket noen overnatting til i morgen enda, så jeg får bare toge avgårde og se om jeg finner noe rom underveis.

En liten oppdatering

Jeg har alltid trodd at jeg skulle komme til Wien om vinteren. Mange år med nyttårskonsert og hoppuke har gitt meg bildet av Østerrike som vinterland. Men i to dager har sola stekt, mens jeg har vandret rundt blant kjente bygg, som jeg riktignok aldri har sett før, annet enn på skjermen. Schønbrunn slott, hvor balletten danses under nyttårskonserten gav meg et nytt forhold til ordet slott. Helt enormt! Så var det Den Spanske rideskolen, konserthuset, Rådhuset, Museer og ikke minst orgelkonsert i St. Peters katedralen. En storslått by!! Kan gjerne besøkes igjen, helst med litt lavere temperatur. Jeg er jo ikke vant til sånt!

Tyskland blir nok aldri min favoritt. Ingen av de tre byene jeg besøkte hadde en atmosfære som fristet meg til å stoppe noe særlig der. Jeg kunne nok lett svidd av noen kroner på shopping i Munchen, men når jeg skal bære all bagasjen på ryggen er det heldigvis en effektiv begrensning i det.

Nå er jeg i Ljubljana, Slovenias hovedstad. En by mer i norsk størrelse, som Bergen omtrent. Jeg elsker store byer, men i denne sommervarmen er det godt å ta en pause fra de største gatene.

Så langt har turen gått uten de store tabbene, litt uvanlig for meg, men det kommer nok….. 🙂