Innseilinga til Bari, sør i distriktet Puglia, Italia
Fra innseilingen virket Bari for å være en helt vanlig havneby, og de pleier ikke være all verden å skryte av. Men det var ikke det riktige inntrykket av Bari. Når en først er kommet innenfor bykjernen er denne byen akkurat slik Italia skal være. Gatene er et mylder av brosteinslagte trange smug hvor klessnorene tetter utsikten mot himmelen, og de gamle damene sitter utenfor husene på kjøkkenstolene sine og stirrer mistroisk på deg når du går forbi. Det hele er innhyllet i det gule lyset fra gatelyktene.
Jadroljina har ruter på kryss og tvers over Adriaterhavet, denne gikk fra Dubrovnik til Bari
Jeg reiste oppover kysten fra Bari til Rimini, hvor hele kystlinja er en eneste lang strand. Den må være minst 70 mil lang. Kunne arrangert beach-maraton her, eller ultraløp som jeg har lest og lært om i boka «Born to run» . Togturen min fra Bari ble foresten ikke helt som jeg hadde tenkt. Det er flere togselskaper i Italia og interrailbilletten gjelder bare for Trenitalia. Jeg er ikke så nøye på det jeg, tok det første toget som gikk i riktig retning når jeg kom til stasjonen med det resultat at konduktøren ba meg vennligst stige av på neste stasjon og vente på det riktige toget. Dermed ble det en liten stopp i Barletta også. Ventetiden ble lang nok til at jeg rakk å bli invitert med på stranda i nabobyen av en utadvendt italiener, men etter ikke altfor lang betenkningstid fant jeg det best å holde meg til planen om å nå Rimini i løpet av dagen.
Rimini var helt annerledes enn Bari. Stranda var helt enorm og selv om jeg badet i samme hav her som i Kroatia virket det helt annerledes. Langgrunt og småkornet sand gir havet en annen farge, og solstoler og pariserhjul gir assosiasjoner til strender i gamle amerikanske filmer.
Det fine med interrail som reiseform -friheten til stadig å dra videre -kan også bli det som gjør det vanskelig å slå seg til ro. Iallefall for rastløse sjeler som meg. Ikke før har jeg installert meg og vandret rundt noen timer før jeg begynner å tenke på neste stopp. I Rimini studerte jeg kartet nøye og begynte for alvor å innse at det kom til å ta en god del tid å komme seg helt til Trondheim med tog. Kanskje på tide å begynne å tenke i den retning? Den siste uka har det vært et sted mellom 30 og 40 varmegrader hver dag. Det er varmt å vandre rundt med tung ryggsekk i slike temperaturer for en nordboer. Nesten for varmt til å være på stranda også, og dermed med planen for neste morgen lagt: Rimini-Bologna -Munchen.
Toget mellom Bologna og Munchen er et tysk-italiensk samarbeid. Men at det ikke faller så lett for tyskere og italienere å samarbeide kan en vel forestille seg. Italienerne med sin store fakter, klagende tonefall og sans for dramatikk og tyskernes stramme » ordnung muss sein» går ikke så godt sammen. Tiden før avgang i Bologna var mildt sagt kaotisk med tyskere på randen av sammenbrudd fordi italienerne satt på plassene deres, og italienere som syntes alle burde forstå at det bare måtte være sånn. Selv holdt jeg på å omkomme av innestengt latter over all denne dramatikken. Høydepunktet ble da italieneren jeg delte kupe med ( ja, de har fortsatt de togene med kupeer med seks seter i) byttet om på lappene som viste setereservasjonene i vår vogn. Meg og østerrikeren i vogna var mildt sjokkert og moret oss kongelig over den påfølgende krangelen.
Reiseeffekter
I Munchen møtte jeg en av mine gode e-street venner og kvelden foregikk på en ekte Bierstuebe med live musikk og godt øl.
I København henger kråkene i luften og skriker
Siden Munchen har jeg reist i en strekk. Først Hamburg, så København og i natt videre til Oslo med buss. Nå sitter jeg på Oslo S og gleder meg til å komme hjem til kvelds. Men jeg er ikke verre reiselei enn at jeg i København kjente tankene på en ny tur leke i bakhodet. Men først skal jeg hjem og klemme litjongen og gå tur med Teo og vaske alle klærne i sekken og dusje og sove i senga mi og drikke melk og se storfamilien og…..
singelrailer 
Nyeste kommentarer