Etterpå

Jeg er ikke typen som oppsøker museer og de typiske turistattraksjonene. På denne turen har jeg vært inne på et eneste museum og det var «Museum of broken relationships» i Zagreb. Det var spesielt nok til å friste meg. Og så måtte jeg inn på Schønbrunn slott i Wien siden jeg har sett så ofte derfra på nyttårskonserten.

Fra utstillingen på Museum of broken relationships

For meg er det viktgst å se landskapet, hverdagslivet, bylivet og folkene der jeg reiser. Rusle rundt i gatene, stoppe på en kafe eller noe og bare observere menneskene og omgivelsene. Interrail har gitt meg masse muligheter for det. Reisemåten og oppakningen inviterer til mer kontakt med folk enn hva andre reiseformer gir, ikke minst når en reiser alene.

Jeg har sovet på hosteller hele veien. Stedene har vært litt varierende når det gjelder tilbud og komfort, men stort sett har de absolutt dekket behovene. Jeg har lært at det er bedre med felles «dorm» enn med eget rom. Hostellene er en egen verden hvor reisende møtes og krysser hverandres ruter. Det er alltid noen å dele erfaringer med,  noen har reist motsatt vei av deg og kan fortelle om praktiske ting som er kjekt å vite, mens du kan gi tilbake fra din rute. På denne måten lærer vi av hverandre og kommer oss lettere frem enn hva vi ellers ville gjort. De aller fleste som jobber på hostell er travellers selv og vet hva som skal til for at en sliten reisende skal ha det bra. Noen, som fantastiske Lina i Spilt, håndhilser og klemmer og gir deg følelsen av å være en gammel venn som endelig kommer innom. Når du står der med tung sekk og svetten silende og det første David på Olive Tree spør deg om er om du har lyst på et glass vann og Valentina skjenker i, iskaldt fra kjøleskapet, ja da vet du at det faktisk er venner det er. Reisevenner. Du finner dem overalt, det er bare å dra avgårde!

Jovisst har det vært øyeblikk der jeg har lurt på hvorfor jeg la ut på denne reisen. Jeg har savnet familien og alt som er kjent. Men ikke en eneste gang har det vært skummelt eller ubehagelig å reise alene. Hvert land og hver by har vært forskjellig. Hvert møte og hver opplevelse har blitt en bitteliten del av meg. Byer jeg før bare har hørt navnet på har nå fått egne bilder på innsiden av øyelokkene mine. Når jeg lukker øynene kan jeg både se byene og folkene, jeg kan høre lydene og kjenne luktene som  hører til. Jeg har sett en liten flik til av denne fantastiske verden, fylt på med store og små opplevelser. Men jeg er ikke mett, snarere tvert i mot. Disse små reisebasillene som kryper inn i blodet på folk. De har vært i blodet mitt siden jeg som liten kikket ut over fjorden og fjellene hjemme og drømte meg avsted. Nå har basillene fått ny næring å leve på. Jeg håper jeg kan fortsette å gi de næring slik at de blir levende like lenge som meg.

Nå som jeg er hjemme kjenner jeg at reisestøvet fortsatt ligger i panna og øynene mine. Jeg har møtt så mange mennesker og samlet så mange inntrykk og øyeblikk. Jeg vil legge de alle forsiktig i skattekista med reiseminner.  Kista jeg åpner og dveler ved når hverdagen blir for kvelende og A4-forma nesten for stram til å puste i!

Takk for følget for denne gang og for mange hyggelige kommentarer underveis!

Reklame

Italia og så videre

Innseilinga til Bari, sør i distriktet Puglia, Italia

Fra innseilingen virket Bari for å være en helt vanlig havneby, og de pleier ikke være all verden å skryte av. Men det var ikke det riktige inntrykket av Bari. Når en først er kommet innenfor bykjernen er denne byen akkurat slik Italia skal være.  Gatene er et mylder av brosteinslagte trange smug hvor klessnorene tetter utsikten mot himmelen, og de gamle damene sitter utenfor husene på kjøkkenstolene sine og stirrer mistroisk på deg når du går forbi. Det hele er innhyllet i det gule lyset fra gatelyktene.

Jadroljina har ruter på kryss og tvers over Adriaterhavet, denne gikk fra Dubrovnik til Bari

Jeg reiste oppover kysten fra Bari til Rimini, hvor hele kystlinja er en eneste lang strand. Den må være minst 70 mil lang. Kunne arrangert beach-maraton her, eller ultraløp som jeg har lest og lært om i boka «Born to run» . Togturen min fra Bari ble foresten ikke helt som jeg hadde tenkt. Det er flere togselskaper i Italia og interrailbilletten gjelder bare for Trenitalia. Jeg er ikke så nøye på det jeg, tok det første toget som gikk i riktig retning når jeg kom til stasjonen med det resultat at konduktøren ba meg vennligst stige av på neste stasjon og vente på det riktige toget. Dermed ble det en liten stopp i Barletta også. Ventetiden ble lang nok til at jeg rakk å bli invitert med på stranda i nabobyen av en utadvendt italiener, men etter ikke altfor lang betenkningstid fant jeg det best å holde meg til planen om å nå Rimini i løpet av dagen.

Rimini var helt annerledes enn Bari. Stranda var helt enorm og selv om jeg badet i samme hav her som i Kroatia virket det helt annerledes. Langgrunt og småkornet sand gir havet en annen farge, og solstoler og pariserhjul gir assosiasjoner til strender i gamle amerikanske filmer.

Det fine med interrail som reiseform -friheten til stadig å dra videre -kan også bli det som gjør det vanskelig å slå seg til ro. Iallefall for rastløse sjeler som meg. Ikke før har jeg installert meg og vandret rundt noen timer før jeg begynner å tenke på neste stopp. I Rimini studerte jeg kartet nøye og begynte for alvor å innse at det kom til å ta en god del tid å komme seg helt til Trondheim med tog. Kanskje på tide å begynne å tenke i den retning? Den siste uka har det vært et sted mellom 30 og 40 varmegrader hver dag. Det er varmt å vandre rundt med tung ryggsekk i slike temperaturer for en nordboer. Nesten for varmt til å være på stranda også, og dermed med planen for neste morgen lagt: Rimini-Bologna -Munchen.

Toget mellom Bologna og Munchen er et tysk-italiensk samarbeid. Men at det ikke faller så lett for tyskere og italienere å samarbeide kan en vel forestille seg. Italienerne med sin store fakter, klagende tonefall og sans for dramatikk og tyskernes stramme » ordnung muss sein»  går ikke så godt sammen. Tiden før avgang i Bologna var mildt sagt kaotisk med tyskere på randen av sammenbrudd fordi italienerne satt på plassene deres, og italienere som syntes alle burde forstå at det bare måtte være sånn. Selv holdt jeg på å omkomme av innestengt latter over all denne dramatikken. Høydepunktet ble da italieneren jeg delte kupe med ( ja, de har fortsatt de togene med kupeer med seks seter i) byttet om på lappene som viste setereservasjonene i vår vogn. Meg og østerrikeren i vogna var mildt sjokkert og moret oss kongelig over den påfølgende krangelen.

Reiseeffekter

I Munchen møtte jeg en av mine gode e-street venner og kvelden foregikk på en ekte Bierstuebe med live musikk og godt øl.

I København henger kråkene i luften og skriker

Siden Munchen har jeg reist i en strekk. Først Hamburg, så København og i natt videre til Oslo med buss. Nå sitter jeg på Oslo S og gleder meg til å komme hjem til kvelds. Men jeg er ikke verre reiselei enn at jeg i København kjente tankene på en ny tur leke i bakhodet. Men først skal jeg hjem og klemme litjongen og gå tur med Teo og vaske alle klærne i sekken og dusje og sove i senga mi og drikke melk og se storfamilien og…..

karibiske pannekaker – i Bergen

Du behøver ikke dra så langt for å få et streif av reisefølelse. Bergen er et godt eksempel på det. Nå er det mange ting jeg liker med Bergen, blant annet de høylytte og av personlighet litt sydlandske innbyggerne der. Om sommeren er Bergen en travel turistby, og fisketorget som syder av alle språk og nasjonaliteter, er til tider ganske hektisk. Men går du bare 100 meter unna, krysser Vågsallmenningen og opp gata mot Korskirkeallmenningen endrer atmosfæren seg ganske mye. Rett nedenfor Korskirken ligger Bergen youthhostel med Pygmalion økologiske kafe i førsteetasjen.  Her serveres de nydeligste pannekaker fylt med alt slags godt. Særlig anbefaler jeg de karibiske, fylt med kylling og spicy tilbehør. Får du lyst på dessert er det noen riktig så eksotiske spesialiteter hos naboen som også kan bestilles fra samme bord. Mens du sitter ved bordet og lar livet passer forbi kan du gjøre som meg og underholde deg selv med å gjette najonaliteten til alle de som går inn og ut av dørene til youth hostellet.

Pygmalion økologiske kafe og galleri

Bare å bli sittende