Ikke helt alene likevel

Havnen i Koper, en liten flik av Slovenias ca 5 mil lange kystlinje

En blir ganske bevisst på sine egne følelser når en reiser alene, det er liksom opp til en selv å sørge for å holde de på riktig spor. Noen ganger krever det bevisst handling og tiltak. Etter grottevandringen i Postojna i dag satt jeg helt alene på perrongen og ventet på neste tog til Koper. Ikke ett eneste menneske var å se, jeg følte meg litt ensom. Leste ferdig ei bok jeg har holdt på med og tenkte litt på om denne singelrailen egentlig var så veldig god ide. Så kom det et par mennesker vandrende. Den ene hadde interrail-billetten i brystlomma. Den var merket » Ola». Jeg hadde bruk for litt selskap så jeg spurte om de var norsk. Og joda, Ola var fra Oslo og Ingvild nordifra et sted. Vi skulle med samme tog og delte vogn og opplevelser så lenge turen varte. Det gjorde godt å snakke norsk faktisk!

Koper, som er Slovenias eneste havneby, har kommet på reiselista mi bare fordi jeg trengte en mellomstasjon. Men den er bedre enn ventet, koselig havn og mange trange små gater og smug. Nærheten til Italia merkes tydelig. Jeg har trasket mye rundt med ryggsekken i dag, og dusjen når jeg kom frem var av de aller beste. Jeg gikk fra å være en svettedam til menneske igjen. Dessuten er romkameratene av de aller beste,  jenter fra Irland, Colombia og Norge (!)

Grottene i Postojna, ja de fortjener et eget avsnitt. Hele 27 km inn i fjellet, først med berg-og-dalbane-tog, så en kilometer spasertur, og til sist en ny runde med toget. Jeg er veldig glad jeg stod i mot lysten til å snu som min turistfelle-aversjon gav meg ved inngangen og kom meg inn i hulen. Helt fantastisk!

Alt i alt en fin dag i dag 🙂

Reklame

Om folk og overnatting og slikt…..

Nå har jeg spist pizza sammen med ei svensk jente ( ja, jente på min alder da) Vi hadde ganske mye felles og fikk oss en hyggelig prat, selv om skånsk og nordmørsk ikke går så veldig godt sammen i utgangspunktet. Men vi kan jo bøte på med engelsk. Vi skandinaver ( nordmenn spesielt?) er ganske gode i engelsk sammenlignet med de aller fleste andre. Ja, unntatt de som har det som morsmål da. De møter jeg egentlig ganske mange av, særlig amerikanere. Om det er fordi de høres ekstra godt eller at de er mer utadvendt enn de fleste vites ikke sikkert. Men hyggelig er de iallefall, stort sett.

Det er snedig hvor godt vi er tilpasset våre vanlige omgivelser. I Wien syntes jeg det var litt varmt for sightseeing egentlig, men en av mine romkamerater var fra Georgia, USA, og hun kunne meddele at luften i Wien var frisk som en tidlig vårdag i forhold til hennes hjemsted. Her i Ljubljana har det vært tett opp under 30 grader om kvelden. Jeg tror jeg begynner å venne meg til det for i dag har jeg trasket rundt i sola i timesvis uten at det har plaget meg noe særlig. Men svetta har jeg gjort, så det er mulig det har plaget omgivelsene. For selv om inderen hoppet av glede når jeg kom på toget mandag, så er det ikke alle som har det slik. I går hadde jeg en riktig lang reisedag. Først fra Wien til Graz. Det toget var bittelitt forsinket, akkurat nok til at jeg ikke rakk toget videre til Spielfeld Strass og da røyk visstnok hele reiseruta til Ljubljana og neste valg skulle være med buss til Villach. Men optimist som jeg er valgte jeg å ta neste tog til Spielfeld. Det skulle ankomme der kl 1400, akkurat samtidig som toget jeg egentlig skulle rekke til Zidani Most skulle gå. Denne gangen hadde jeg flaks. Toget til Zidani sto fortsatt på perrongen når vi ankom fra Graz. I 30 grader og med sekken på ryggen sprang jeg hele perrongen lang, hoppet ombord og slang meg pesende ned på første og beste sete. Da reiste den eldre herremannen som satt på setet foran meg seg. Han snudde seg og kikket indignert på meg før han skred fremover i vognen og fant seg et nytt sete så langt unna meg som mulig. Om det var pesinga, at jeg var turist, eller noe annet ved fremtoninga mi som gjorde utslaget vites ikke…. Men jeg kunne ikke la være å le 🙂

Her i Ljubljana har jeg hatt singelrom med do og dusj på deling med to andre rom. Det er første gang jeg har sovet alene på nesten ei uke, og til min overraskelse sov jeg slett ikke bedre for det. Det er nesten slik at sovepusten til andre har begynt å virke beroligende på meg. Men det er godt å slippe å være stille da. Ikke det at jeg bråker så veldig, men likevel. Rommet er ikke så veldig koeslig, men senga er bra og det er rent. Dessuten er det frokost inkudert i prisen og den er god. Brød og pålegg, musli og frukt, juice og kaffe. Alt så mye en klarer å spise. Prisen?  Ja den er 26 euro.

Jeg har betalt fra 18 -26 euro for nettene avhengig av hvor mange det har vært på rommet og sånt. Hostel er egentlig mye bedre enn hotell når en reiser på denne måten. For det første er det mer sosialt, og de som jobber på hostellen er vanligvis veldig hyggelige og pratsomme. Det virker nesten som de alle har vært i samme situasjon selv. Dessuten har hostellene de tingene man trenger underveis. De viktigste er rene dusjer ( og rom), gratis internett, vaskemaskin, kjøkken og / eller billig frokost. Og så slipper en å bli sett rart på fordi en reiser alene for på hostellene er det mange som gjør det. Overraskende mange tenker jeg, og gjerne er de veldig unge også. Jeg skjønner ikke at de tør, det tok jo mange år før jeg ble så modig 🙂

Men nå er det natta, i morgen skal jeg til Postojna og se på de verdenskjente grottene der (som jeg ikke kan huske å ha hørt om før, men jeg er veeeldig dårlig i geografi)  Etter det vet jeg ikke helt hva som skjer, har ikke booket noen overnatting til i morgen enda, så jeg får bare toge avgårde og se om jeg finner noe rom underveis.

Pakking, reisestøv og veivalg

Det må skyldes skjebnens ironi at jeg hater så inderlig å pakke. Eller enda verre – pakke ut igjen! Det kunne jo vært en del av forventningens glede det å pakke. Men neida, ikke for meg. Jeg ender alltid opp med å pakke den siste timen før jeg skal avsted, og alle de lure tingene som er kjekke å ha blir gjerne igjen hjemme. Med et slikt utgagnspunkt blir likevel resultatet som ofteste bedre enn forventet. Det skyldes vel sannsynligvis trening mer enn interesse. For pakke gjør jeg rett som det er. Og det er et visst system også. Jeg vet alltid hvor passet er hen, og  det er et eget skap på mitt gamle ærværdige skrivebord som er fylt med kart og reiseeffekter, alltid lett tilgjengelig om det skal dukke opp et reisemål.

Klær er vel det minst viktige å pakke med seg, det finner en stort sett overalt. Målet denne gangen er å pakke klær det på et absolutt minimum, den største utfordringen blir nok å holde seg til den selvpålagte begrensningen med bare to kjoler…….

De siste dagene er det flere som har sagt: » Har du ikke reist enda??!! Trodde du var på interrail jeg!» Men det blir snart altså. På fredag tar jeg fly til Brussel ( det er jo lov å jukse littegrann)  hvor helga vies til Bruce Springsteen konsert i Werchter. Jeg har vært på billettkontoret til NSB og kjøpt interrailbilletten min. Da ble jeg pålagt å bestemme første reisedag. For en typisk tvilling som meg, kan en slik liten avgjørelse føles mer begrensende enn bekvem. Men dagen ble nå satt til 15. juli. Det betyr at jeg kan reise fritt frem til 5. august. Om jeg ikke er lei enda da kan jeg stasjonere meg på et sted for noen dager og så fly hjem igjen. Men det kan jo godt være at jeg er lei og har hjemlengsel også. Jeg kjenner at følelsene varieren mellom pur lykke og ren forventning og til skepsis for å dra fra «ongan» min og være helt på egenhånd såpass lenge. Hvilken føleles som slår sterkest ut varierer med omgivelsene. I dag traff jeg en kollega i gangen. Nettopp kommet hjem fra tur i blant annet tidligere Sovjet og Tyrkia kunne jeg fortsatt fornemme det mentale reisestøvet i panna hans. Da kjente jeg stikket av forventning og glede fordi det snart er meg som er ute på eventyr.

Et annet spørsmål er reiseruten. Er den planlagt? Og hvor detaljert? Det fine med å være singelrailer er at du ikke trenger å bli enig med noen om veien eller aktivitetene. Da er det fullt mulig å bruke innfallsmetoden hver dag uten å bekymre seg for noen annens ve og vel. Derfor blir det ikke noe særlig detaljert planlegging av reiseruten denne gang. Men tentativt ser den ca sånn her ut: Fra Brussel til Munchen ( eller Frankfurt) Deretter Wien for å ta en pils med en e-streeter jeg har blitt kjent med under køing til konserter her og der. Fra Wien blir det Budapest eller noe annet i området. Resten av tiden er tenkt viet til landene øst for Adriaterhavet; Kroatia, Slovenia, Montenegro, Serbia, Makedonia osv. Så gjenstår det å se om det blir som jeg har tenkt!